Vinteren jeg tok elsykkel for buss
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Da vi omsider fikk en skikkelig vinter igjen, var planen å elsykle første del av pendleruta. Sånn gikk det.
KOMMENTAR: Det startet en dag i slutten av oktober i fjor. Jeg hadde bestemt meg for at denne vinteren, ja, denne vinteren, skulle jeg la elsykkel erstatte buss til togstasjonen inne i byen.
Denne byen er Drammen, og tur-retur er avstanden for meg rundt 12 kilometer daglig.
Det var flere grunner til valget. En av dem var et gjenstridig kollektivselskap som nektet å stoppe på den nærmeste bussholdeplassen (for å gjøre en lang historie kort). Intet nyttet for å få dem til å endre mening.
Siden jeg i tillegg er over middels opptatt av å finne ut av hvordan ting virker, og ikke er redd for litt vær, var valget ganske enkelt. Elsykkelen fikk finske piggdekk, gode lykter og skjermer mot det verste av søle og slaps. Og en real lås.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke kjører elbil på denne strekningen. Da er det første svaret at «vi» kjører elbil. Den utslippsfrie familiebilen overlates til den bedre halvdelen og sikker transport av kidsa når det trengs.
Dessuten er det sjelden dumt å røre litt på seg.
Hovedinntrykket er at bilister flest er hensynsfulle. Det store minuset er likevel at brorparten langs veistrekningen jeg sykler, fortsatt kjører biler det oser eksos av.
Det er sånt du virkelig merker når du sykler. Sitter du innkapslet i bilen din av gammel vane? Prøv et par dager på sykkel. For min del er sansen for eksos fra forbrenning av diesel på et historisk bunnivå etter denne vinteren.
Men sansen for toget er blitt enda større. Aldri har det vært så godt å komme inn i den rullende varmestua fra NSB (bildet under) som denne vinteren.
Den kommende perioden ble jeg dessverre en av dieselgjengen, med vår ellers svært lite brukte nummer to-bil. Den har tilhengerfeste. I husholdningen utgjør imidlertid andelen elektrisk kjøring på årsbasis rundt 95 prosent.
Da jeg innså at sykling ble for tøft, skulle jeg virkelig ønske at familieøkonomien tillot å gå helelektrisk på begge biler. Med tilhengerfeste på den ene, selvsagt, men det er en annen historie.
En skikkelig pendlertilpasset elektrisk fatbike havnet også på ønskelista.
Litt mismodig ble billett til pendlerparkeringen innkjøpt. Det medførte også å stå opp enda tidligere for å få sikker plass til bilen.
Eimen av eksos var enda litt strammere enn tidligere på vinteren. Nesten litt fascinerende hvor lenge eksosen henger i lufta etter at én eller flere biler har passert. Men mest skremmende, egentlig, og som syklist får du virkelig kjenne på det.
Ikke minst er det påfallende hvor mange biler som kverner rundt på bar asfalt med piggdekk.
April brakte naturligvis med seg mengder av svevestøv, som april gjerne gjør. Til tross for at veiene var bare, var det en drøy opplevelse å puste inn lufta i grålysningen og på ettermiddagene. Og: Vogntog virvler opp syke mengder svevestøv. Mye mer enn enhver personbil. På sykkel får du merke alt dette skikkelig på kroppen.
Til slutt dukket feiebilene opp, og nå er det stort sett pustbart langs veien.
Når hestehoven titter fram i veikanten, morgenene blir stadig lysere og temperaturene stiger, er det trivelig å sette seg på sykkelen.
Etter at dekkskift var unnagjort (bildet over) er den – ikke minst – nesten lydløs igjen. God stemning.
Jeg gikk på trynet bare én gang, til tross for tidvis svært utfordrende føreforhold. Det er essensielt å utstyre sykkelen med skikkelige vinterdekk. Altså piggdekk, selv om jeg skyr det på personbiler.
Men piggdekk løser ikke alle utfordringer alene. Etter denne vinteren ønsker jeg meg, som tidligere nevnt, en kraftig elektrisk fatbike. Bredere dekk gir mer rulleflate, men selvsagt også høyere rullemotstand og ditto energiforbruk.
Rulleflaten er essensiell for bæreevne og kjøresikkerhet. På ganske bart underlag fungerer elsykkelen jeg har testet likevel veldig bra. Elmotoren assisterer opp til 29 km/t, og skal det gå fortere må det tråkkes.
Men Norge er et stort land. Og det er også derfor jeg i likhet med min arbeidsgiver mener at elbil er en viktig del av løsningen, men først etter at man har vurdert gange, sykkel og kollektivtransport. Sistnevnte har riktignok en vei å gå for å bli utslippsfri, selv om det heldigvis er mange bra ting på gang.
Men jeg har også fått økt forståelse for hvorfor enkelte av de samme tvitrerne er så sinte på bilister. Enhver som ser bilen som det opplagte alternativet til jobbreisen, uansett drivstoff, bør prøve seg som syklist langs en tidvis tungt trafikkert hovedvei.
Om ikke annet for å kjenne på hvordan det føles å ha en bil 20 centimeter fra seg på veiskulderen, fordi bilisten absolutt måtte kjøre forbi til tross for møtende trafikk.
PS. Ja, jeg kunne selvsagt brukt en vanlig sykkel. Men da har jeg det med å tråkke til litt ekstra, med svette som resultat. Elsykkelen er rett og slett en hygienefaktor overfor sidekvinne eller -mann på toget.
Denne byen er Drammen, og tur-retur er avstanden for meg rundt 12 kilometer daglig.
Det var flere grunner til valget. En av dem var et gjenstridig kollektivselskap som nektet å stoppe på den nærmeste bussholdeplassen (for å gjøre en lang historie kort). Intet nyttet for å få dem til å endre mening.
Siden jeg i tillegg er over middels opptatt av å finne ut av hvordan ting virker, og ikke er redd for litt vær, var valget ganske enkelt. Elsykkelen fikk finske piggdekk, gode lykter og skjermer mot det verste av søle og slaps. Og en real lås.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke kjører elbil på denne strekningen. Da er det første svaret at «vi» kjører elbil. Den utslippsfrie familiebilen overlates til den bedre halvdelen og sikker transport av kidsa når det trengs.
Dessuten er det sjelden dumt å røre litt på seg.
Eksos har aldri revet så mye i nesa
Ambisjonen var å sykle hver dag, uansett vær. Jeg droppet spesialtøy av alle slag. Dette prosjektet skulle la seg gjennomføre uten annet enn ull under, og ellers normalt vintertøy, for første del av turen til jobben. Nok en lang historie kort: Dette gikk stort sett greit fra november til og med januar, selv om det ikke var feststemning hver dag. Det var kaldt, vått og mørkt og en og annen bilist som ga fullstendig f… i meg der ute på kanten av veibanen. Noen ganger føler man seg liten på sykkel langs hovedvei, omsvermet av biler og vogntog.Drømmen om en elektrisk fatbike
I februar ble det til tider tøft å komme seg fram. Én ting var den første 2/3 av strekningen på hovedveien, men gang- og sykkelstien som utgjør den siste tredjedelen av turen ble også et risikoprosjekt (dårlig eller ingen brøyting). I tillegg var de få fortauene som kan være aktuelle i kategorien helt uaktuelle. Januar hadde heller ikke vært noen dans på roser, men jeg valgte å stå i det. En plan er tross alt ikke verdt rare greiene hvis den ikke gjennomføres. Men store snømengder og til tider fraværende brøyting skulle komme i veien. Det ble for tøft for min elsykkel med ganske smale hjul. Piggene gir overraskende bra feste på glatt føre, men når snøen blir dyp og bløt, skjærer dekkene gjennom. Noen av disse dagene kunne jeg ha gått på ski fra bydelen jeg bor i, men det er dårlig med oppbevaringsbokser for sånt på stasjonen.
Den kommende perioden ble jeg dessverre en av dieselgjengen, med vår ellers svært lite brukte nummer to-bil. Den har tilhengerfeste. I husholdningen utgjør imidlertid andelen elektrisk kjøring på årsbasis rundt 95 prosent.
Da jeg innså at sykling ble for tøft, skulle jeg virkelig ønske at familieøkonomien tillot å gå helelektrisk på begge biler. Med tilhengerfeste på den ene, selvsagt, men det er en annen historie.
En skikkelig pendlertilpasset elektrisk fatbike havnet også på ønskelista.
Litt mismodig ble billett til pendlerparkeringen innkjøpt. Det medførte også å stå opp enda tidligere for å få sikker plass til bilen.
Eksos- og svevestøvbonanza
Da den lange vinteren omsider sang på siste verset, startet en ny epoke i april. Da hadde jeg forlengst gjort comeback på elsykkelen.Eimen av eksos var enda litt strammere enn tidligere på vinteren. Nesten litt fascinerende hvor lenge eksosen henger i lufta etter at én eller flere biler har passert. Men mest skremmende, egentlig, og som syklist får du virkelig kjenne på det.
Ikke minst er det påfallende hvor mange biler som kverner rundt på bar asfalt med piggdekk.
April brakte naturligvis med seg mengder av svevestøv, som april gjerne gjør. Til tross for at veiene var bare, var det en drøy opplevelse å puste inn lufta i grålysningen og på ettermiddagene. Og: Vogntog virvler opp syke mengder svevestøv. Mye mer enn enhver personbil. På sykkel får du merke alt dette skikkelig på kroppen.
Til slutt dukket feiebilene opp, og nå er det stort sett pustbart langs veien.
Når hestehoven titter fram i veikanten, morgenene blir stadig lysere og temperaturene stiger, er det trivelig å sette seg på sykkelen.
Etter at dekkskift var unnagjort (bildet over) er den – ikke minst – nesten lydløs igjen. God stemning.
Gikk på trynet én gang
Det skal litt til å for stoppe en elsykkel på vinterføre. Men kontaktpunktene til den avtagbare kjørecomputeren (som for all del ikke må gjenglemmes, siden resultatet blir en tung tråsykkel) må holdes så tørre som mulig. Det samme gjelder kontaktpunktene til batteriet. Akkurat som for computeren kan fuktighet her bety at elektrisk assistanse forsvinner. Batteripakken og -styringen på elsykkelen jeg har testet, BH Emotion EVO Cross, er ikke like sofistikert som på moderne elbiler. Det ville nok også vært for mye forlangt. Den tydeligste konsekvensen er betydelig mindre rekkevidde ved lave temperaturer. Det beste tipset er derfor å ta med seg batteriet i sekken til jobb istedenfor å la det være igjen på sykkelen når den parkeres for dagen. Men da kan det også bli nødvendig å fjerne snø – grundig – før batteriet settes på plass igjen. Slik var det på et par av de verste dagene, da snøen føyket tvers gjennom det ellers fine sykkelhotellet ved togstasjonen (bildet).
Jeg gikk på trynet bare én gang, til tross for tidvis svært utfordrende føreforhold. Det er essensielt å utstyre sykkelen med skikkelige vinterdekk. Altså piggdekk, selv om jeg skyr det på personbiler.
Men piggdekk løser ikke alle utfordringer alene. Etter denne vinteren ønsker jeg meg, som tidligere nevnt, en kraftig elektrisk fatbike. Bredere dekk gir mer rulleflate, men selvsagt også høyere rullemotstand og ditto energiforbruk.
Rulleflaten er essensiell for bæreevne og kjøresikkerhet. På ganske bart underlag fungerer elsykkelen jeg har testet likevel veldig bra. Elmotoren assisterer opp til 29 km/t, og skal det gå fortere må det tråkkes.
Men ingenting er som når du glemmer at…
… du bare har en skarve sykkel stående på stasjonen, det snør bikkjer og katter, det ikke er brøytet og du har opptil flere kolli med deg på toget. Det er utfordringer for seg, selv om jeg så langt har møtt dem uten å anskaffe transportsykkel. Det finnes folk som synes å mene at sykkel skal/kan løse de aller fleste transportbehov, og du møter dem gjerne på Twitter. Fra mitt ståsted kan det virke som perspektivet deres er innenfor Ring 1, eller kanskje 2, i Oslo.
Men Norge er et stort land. Og det er også derfor jeg i likhet med min arbeidsgiver mener at elbil er en viktig del av løsningen, men først etter at man har vurdert gange, sykkel og kollektivtransport. Sistnevnte har riktignok en vei å gå for å bli utslippsfri, selv om det heldigvis er mange bra ting på gang.
Men jeg har også fått økt forståelse for hvorfor enkelte av de samme tvitrerne er så sinte på bilister. Enhver som ser bilen som det opplagte alternativet til jobbreisen, uansett drivstoff, bør prøve seg som syklist langs en tidvis tungt trafikkert hovedvei.
Om ikke annet for å kjenne på hvordan det føles å ha en bil 20 centimeter fra seg på veiskulderen, fordi bilisten absolutt måtte kjøre forbi til tross for møtende trafikk.
PS. Ja, jeg kunne selvsagt brukt en vanlig sykkel. Men da har jeg det med å tråkke til litt ekstra, med svette som resultat. Elsykkelen er rett og slett en hygienefaktor overfor sidekvinne eller -mann på toget.