Elbilklenodium trengte fiks før Geiranger-tur

Et par uker før møter vi den pensjonerte arkitekten i garasjen utenfor Oslo, der han har lagret klenodiet på en transporthenger. Hans 113 år gamle Waverley Electric er den eneste elbilen i veteranbilparken. – Batteripakke og kabler er nye, alt er strøkent. Så det skal egentlig ikke gjøres så mye, utover at jeg må justere tanninngrepet på elmotoren – som forøvrig er overhalt med nye børster og framstår nesten som ny. Men jeg trenger hjelp til å måle batteripakkens kapasitet og ytelse, sjekke om jeg har koblet alt riktig, måle motstand, undersøke felt. Jeg kan ikke skjønne at det er mer enn et par timers arbeid, for en som kan dette, sier Krogsæter, hvis tidligere elbilerfaring var et eksemplar av TH!NK-forløperen Pivco. – Dessverre ikke uten problemer.  Det ble bare en kjøretur rundt kvartalet på et år, legger han til. Nå synes han det er litt trist at han ikke får kjørt den gamle elbilen nå som den praktisk talt er ferdig. Blant annet skulle han vært med på et veteranbilløp i Danmark nå i august. Det tok han ikke sjansen på. Krogsæter regner med at det finnes rundt 20 eksemplarer i verden, og har selvsagt lyst til å vise fram sjeldenheten.

Til Geiranger i kapellhenger

– Jeg hadde så lyst til å kjøre Waverley, men måtte ta Cadillac-en fra 1904 i stedet. Det var faktisk en annen som stilte med en dampbil. Og ja,  jeg kunne ha kjørt elektrisk, men da med fare for at noe blir ødelagt. Det har jeg ikke lyst til. Intensjonen min er at bilen skal kunne kjøre trygt innen Geiranger. Så jeg håper virkelig jeg får hjelp fra noen som vet hva de snakker om, sier Krogsæter, som har fått klarsignal til å møte opp hos Elbilmek i Asker på torsdag. Håpet er at karene der kan løse saken. Og siden elbilfestivalen er allerede neste helg, fra 28.-30. august, begynner det å haste litt. Innen avreise til Geiranger skal Waverleyen også over i en værbestandig kapellhenger. Krogsæter forklarer hvorfor: – Siden karosseriet er av tre, trekker det til seg vann dersom det skulle bli regn underveis. Hengeren har jeg kjøpt spesielt for de gamle bilene med trekarosseri. De blir ødelagt. Suger vann, lakken sprekker og skinnet slår seg, forklarer Krogsæter. Han har imidlertid en kalesje til Waverleyen. – Men den må ha nytt skinntrekk, og det rekker jeg ikke før turen til Geiranger.  Får håpe det blir fint vær.

Omfattende rehabilitering

Oslo-mannen har hatt den svært sjeldne elbilen de siste par årene, og i løpet av den tiden har den tidligere arkitekten gjort en imponerende restaureringsjobb. Han har rekonstruert alt som manglet, seter, skjermer, trukket om seter, felt inn manglende stykker i det gamle trekarosseriet, håndmalt karosseriet med en lasering-/innleggingsteknikk, fått sandblåst og kostelakkert understellet (ogsåmed originale pinstripes), ja, nær sagt det meste. – Men likevel har det vært intensjonen å bevare så mye som mulig av det originale, sier Krogsæter. Forhistorien til den ærverdige elbilen, hvis modellrekke ble produsert mellom 1898 og 1910-11, er omtrent slik: Den kom til Voss i Hordaland rundt 1909, men skal ikke ha blitt brukt der – siden blybatteripakken var defekt.

Har kjent til bilen i over 40 år

Siden ble den stående på låven på Voss i nesten 100 år, før den altså ble vekket fra Tornerose-søvnen. Selv fikk Krogsæter nyss om bilen på 70-tallet, via svigermorens familie. – Etter å ha sett bilen, la jeg ned litt arbeid i research. Tilfeldigvis la jeg merke til et eksemplar i et amerikansk bilblad som etterlyste deler til en elmotor fra American Bicycle Company. Og det sto det også på denne. Jeg tok kontakt med Minneapolis-mannen, før jeg stakk innom ham på bryllupsreise i 1975. Men bilen var jo ikke min på det tidspunktet. – Den gang hadde han et tilsvarende strøm- og spenningsinstrument (bildet) liggende, men ønsket ikke å selge da, sier Krogsæter, og legger til at de to har holdt kontakten.

Ikke til Dalsnibba

– Men i 2013 fikk jeg et tips fra en annen USA-kjenning om at en i Salt Lake City hadde ett. Om jeg fortsatt var interessert? Hvorpå jeg kjøpte det for 300 dollar usett. Samtidig tok jeg kontakt med daværende eier av bilen, og vi kom fram til en avtale. Arbeidet ble så framskyndet fordi Møller Gruppen ønsket å vise fram landets eldste bil i forbindelse med lanseringen av Volkswagen e-up! på høsten. – Da gikk jeg på og jobbet 12-timersdager for å bli klar. Møller sponset blant annet ny batteripakke (litiumion). Siden måtte jeg legge ut for en ny lader som taklet batteripakken. Men den videre utviklingen av den moderne batteripakken – med styringer, releer, sikringer og tre batterikurser – måtte jeg gjøre selv.  Det virker, som sagt, men jeg føler at noe likevel ikke er på plass, sier Krogsæter. Og neste helg kan du altså møte både elbil og eier i Geiranger.

Går som en drøm i 25 km/t

– Jeg tror ikke jeg skal ta turen helt opp til Dalsnibba. Det er brems kun påbakakselen, noen lærlameller er det hele, og den regenerer ikke slik den skal. Så jeg tror jeg holder meg på plassen rundt Hotel Union, sier Krogsæter med et smil. Oppstarten er forresten et kapittel for seg: Bilen har tre gir. Det er lagt motstand på trinn én, noe som bokstavelig talt betyr at strøm kastes ut vinduet. Ifølge Krogsæter er det også gjort en endring av feltviklingene for å få til et andregir. – Den trekker ikke i det hele tatt i første gir, men i tredje går den som en drøm i 25 km/t! Motorytelsen er imidlertid ikke større enn 3 hestekrefter. – Så toppfarten og kraften i bakkene blir dermed deretter, humrer Krogsæter.