Er elsykkel for pingler?

Skepsisen har vært der lenge. Sykle, det er greit. Elbil er helt fint. Men å kombinere tråsykkelen med elmotor? Nei, det vil være et nederlag å gi sykkelen et dytt.

Fra sykkel til elbil

For drøye ti år siden havna jeg i elbilbransjen, og ble sett rart på av bilfolket da jeg svingte inn foran verkstedet: – Kommer du på sykkel? Litt usikker svarte jeg: – Sykkel er da praktisk, flott og miljøvennlig, for det måtte da alle skjønne. Men oppfordringen var klar: – Nei, sykkelen må du parkere. Her må vi alle prøvekjøre bilene på kvelden før kundene kan få dem, enten det er fra reparasjon eller produksjon.
Så slik endte jeg som en litt mer makelig elbilist enn ivrig syklist.

Uvaner er ikke lett å bli kvitt. Samvittigheten har heller ikke fått gnagesår der jeg kjører rundt i en mikroelbil som tar beskjeden plass, støyer knapt (annet enn den kraftige bilsteroen) og med null utslipp. Men noe har plaga meg litt, i hvert fall nok til at jeg av og til har tatt sykkelen fram. Den gir en egen frihetsfølelse, og så gir den litt mosjon.

Elsykkelens utfordring – eller er det min?

Jeg er et barn av protestantismen med idealet om at du skal gjøre deg fortjent til din belønning. Ting skal ikke være lett, virkelig glede opplever du bare etter å ha slitt. Vi kan skrive om et gammelt vers: «Med svette i ansiktet skal du trå din sykkel…»

De første, de neste og de fleste gangene jeg hørte om elsykkel, rynka jeg på nesa. Nei, dette hørtes for sosialdemokratisk ut – forsøke å kombinere det beste fra to verdener? Hvis det er sosialdemokratiet, da. Kompromissløst må det være – i hvert fall hvis jeg skal sitte på en sykkel. En summende elektromotor vil framstå som et synlig tegn på svakhet og alderdom – lukten av AFP lang vei.

Men det er pussig hvilke forunderligheter livet kan by på. Før jeg fikk en personlig gnist tent for elsykkel, erkjente jeg at den kan ha stor miljø- og transportmessige betydning. For byene våre trenger nullutslippskjøretøy, transportmidler som ikke er direkte farlig mot myke trafikanter og som ikke tar mer plass enn nødvendig, verken når du er i fart eller har parkert.

Joda, la oss se om ikke Elbilforeningen kan forene krefter med Syklistenes Landsforening. Sykkel og elmotor kan være vår møteplass for å starte et prosjekt som kan finne ut av hvordan vi kan få langt flere til å velge tohjulinger til transport. Som tenkt, så gjort. Vi er i gang med første del av «Gi sykkelen et dytt».

Da hadde jeg intet valg. Prosjektleder uten elsykkel. Nei, det ville være like dumt som å være syklist som produserte og solgte elbiler. Et paradoks som jeg i sin tid måtte gi på båten.

Første opplevelser

Etter en kort transportetappe, en liten nysgjerrighetspirrer fra elsykkelbutikken og hjem, sto jeg dagen etter foran den store ildprøven. Elsykkel på helgetur i marka, med oppakning på godt og vel 30 kilo. Første etappe drøye tre mil og over 400 høydemeter opp fra Oslo sentrum. En utfordring jeg aldri har sett fram til, men belønninga er stor: et av Nordmarkas beste fiskevann for mine føtter.

Det ble en rar opplevelse. Før jeg visste ordet av det var jeg på Korsvoll. En riktig trivelig og ganske så moderat anstrengende opplevelse. Men det tar ikke slutt der. For dem som har sykla noen ganger fra Hammeren og opp langt nord i marka, veit at nye motbakker venter på den svette.

Denne gangen den lett svette. Speedometeret viste stort sett 25-30 km/t, i grenselandet der du har hjelp av elmotoren eller ikke. Jeg følte meg som en supermann – så bare ikke slik ut i mangelen av lycradress. Tankene gikk til Hushovd som er på nedtur, jeg var på opptur. Og vips var jeg framme, på rekordtid.

Om jeg var like fornøyd da jeg kom fram som jeg pleier å være? Omtrent. Bare mye mer undrende. Var det virkelig mulig at fiskerlivet kan være så lett å leve? Jeg følte meg antagelig litt i samme kategori som lofotværingene som i gamle dager hadde rodd fisket, og så fikk den motoriserte sjarken med overbygg. Tror heller ikke de har blitt mer ulykkelige med åra.

Helseeffekt

Siden har det vært et par uker med elsykling. Noe i byen, noe på nye skogturer. Elsykkelen er like fristende å ta opp fra kjelleren som å starte elbilen. Særlig fordi den gir mye av den samme positive responsen som elbil ga i «gamle dager». Folk er nysgjerrige og spør hva er dette for noe? Og plasserer du dette mennesket på elsykkelen – så kommer det store smilet fram ved første pedaltråkk.

Du kan bli svett på elsykkel. Det gjelder bare å tråkke det du makter. Og helseeffekten for dem som forsøker å forfølge deg, og slik er det i kappløpet med treningssyklistene, den er stor! Dessuten blir utvilsomt turene flere og lenger. Ikke usunt det heller.

Elsykkelen inspirerer deg til å komme i bedre form. Det har slått meg gjentatte ganger, tenk om jeg var så sprek uten hjelp av elmotoren. Riktig motiverende er det.

Samtidig er det noe som skurrer i denne diskusjonen om elsykling har helseeffekt eller ei. Hvorfor er det bare økt puls og blodtrykk framprovosert av muskelarbeid som er den sunnheten vi skal streve etter? Kan ikke lav puls og stabilt blodtrykk være vel så gunstig – for den mentale helsa? Og det er sikkert, det er hva elsykkelen gir deg – en enorm mental helseeffekt.

Det sies at en latter forlenger livet. Da gjør elsykkelen det. Den er helt latterlig. Umulig å ikke få et smil om munnen. I hvert fall de første par ukene, og jeg tror ikke det tar slutt for min del. I følge familien er det mange år siden jeg sist kom smilende og humrende inn inngangsdøra etter jobb. Det kan jeg takke hjelpen jeg fikk i motbakkene.

Smilende syklister – og ikke minst bilister – kan vi trenge mer av i byen. For de som smiler, er ingen trussel mot andre trafikanter. Det er dårlig humør som er farlig.

Frelst? Ja – på elsykkel. Protestantismens budskap om at du må grave deg ned i livets elendighet før du fortjener å oppleve glede, forsøker jeg nå å skyve til side. Jeg sier til meg sjøl: ¨- Med et smil i ansiktet skal jeg trå min sykkel.

Om jeg er aleine om å oppleve dette? Nei, sjekk artikkelen: Derfor elsker vi el-sykkel!

Foto: Privat/NRK