Vi destinasjonslader på elbilferie: 2000 km uten å hurtiglade – var det noen kunst?
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Vi når målet vårt. Og finner ut at frem og tilbake ikke er like langt.
Vi har kjørt kilometer på kilometer. Vi har ikke hurtigladet. Vi har bare destinasjonsladet. Det må det bli mer av når nordmenn skal på elbilferie om vi skal unngå køer og ladekaos.
Det har også vært godfisk. Det har ikke vært badstu. Og det burde vært blomster. Hvorfor kan du lese mer om her:
Hvorfor gjør vi dette?
Vi fortsetter der vi slapp i går idet vi våkner opp på Knutholmen – og det er i sannhet et blivende sted.
Men vi må videre. Fastlandet kaller.
Vi napper ut type 2-kabelen fra ladestolpen og setter kursen mot Geiranger, vårt endelige reisemål på denne elbilferien – der målet altså er å unngå både hurtiglading, lynlading og pesten over alle pester: ladekøer.
Reisen har du kunnet følge på Norsk elbilforenings Instagram-konto (@elbilforeningen) samt på Facebook og her på elbil.dev05.dekodes.no.
Men hvorfor gjør vi dette? Er vi bare lei av kontorlivet?
Kanskje bitte litt. Men vi er også on a mission:
Vi mener at såkalt destinasjonslading er en underkommunisert del av løsningen på ladekøproblemet – særlig når feriesesong og langhelger gjør trykket på hurtigladerne ekstra stort.
Dette trykket er i ferd med å bli så heftig at vi neppe kan bygge oss ut av det på en samfunnsøkonomisk forsvarlig måte – så hvorfor ikke sørge for at trykket blir mindre på en mye rimeligere og for elbilistene langt mer behagelig måte?
Det er derfor vi går for destinasjonslading på denne turen: Vi vil lade når bilen likevel står parkert der vi til enhver tid er på elbilferie.
Vi vil altså destinasjonslade, selv om turen vår har et litt videre perspektiv:
Vi vil skape blest om behovet for destinasjonsladere, for tilbudet er altfor dårlig rundt om i Norge. Derfor ønsker vi å få innehavere av severdigheter, attraksjoner og overnattingssteder til å forstå at dette er noe de ønsker å tilby gjestene sine som ankommer i elbil.
De kan godt ta betalt for tjenesten, ingenting er gratis. Men de trenger ikke ta det hvite ut av øye for strømmen.
Å sette opp ladestoler koster nemlig ikke all verden, et sted mellom fem og ti tusen per ladepunkt holder lenge, så den investeringen får man fort tilbake, også i form av flere og mer fornøyde gjester.
Bedre for gjestenes elbilbatterier er det også, og samtidig minimerer man brannfaren.
Fordeler hvor enn du ser, ingen ulemper.
I hvert fall ingen vi kan komme på.
Et lite tips?
Solen skinner på oss destinasjonsladere. Og på alle andre i området.
Området er et lite fergeleie i Bremanger en plass.
Skal si de elsker ferger i denne landsdelen. Og fjell og fjorder. Og tunneler og broer.
Men ikke fotballsko.
Slik har det antakelig vært for «ferdafolk siden 1858» – vi aner ikke hvorfor.
Heldigvis har vi ikke fotballsko. Og kliver inn på jakt etter sveler.
Det er det man lever av på disse fergene, forstår vi, og slik har det vært siden lenge før både vi og besteforeldrene våre ble født.
Tilliten er stor om bord på disse fergene. Man kan bare forsyne seg av sveler og kaffi og brus og is, men ingen passer på at du betaler for herlighetene. Ikke ser vi noen kameraer heller.
Men tillit avler ansvar, og vi betaler for oss som de samfunnsstøttene vi er. Men tipsen går de glipp av på denne måten. Ikke at det er vår sak, altså.
Geiranger i sikte!
Nok en gang passerer vi en gammel fylkesgrense. Møre. Og Romsdal.
Og sola ser ut til å forlate oss.
Men det er ikke bare været som kan omtales som en berg- og dalbane her:
Selv bilen ser ut til å bukte seg i disse krengningene.
Vi ankommer Hellesylt. Det er herfra vi tar fergen til Geiranger, turens mål og mening.
Vel, ikke helt. Men denne turistmagneten innerst i Geirangerfjorden står oppført som vendepunkt på de fjonge klistremerkene vi har foliert på elbilen her vi destinasjonslader oss frem.
Fjorden, baby!
Geirangerfjorden, altså! Fergeturen på verdens kanskje mest berømte fjord tar bare litt over en time, men byr på en utsikt for guder.
Selve kjerneområdet for Vestnorsk fjordlandskap, som er betegnelsen på Geirangerfjorden og Nærøyfjorden som i 2005 havnet på Unescos verdensarvliste.
Og dette er altså det eneste området i Norge som står på denne prestisjetunge listen, altså da med begrunnelse i sine naturverdier.
Enda godt vi besøker stedet med elbil. Men selve fergen vi er om bord i går på diesel – enn så lenge, i hvert fall.
Og der, altså, Geiranger sjøl:
Vi har hørt rykter om en mottakelse. Kanskje hornmusikk, flagg og bunadskledde barn?
Og denne gangen vanker det vel blomster for Elbilforeningens utrettelige destinasjonsladere?
Om ikke annet fordi vi har med oss ordføreren i Stranda kommune, som blant annet omfatter Geiranger.
Det er klart det vil vanke blomster, både på oss og på ordføreren.
På fergekaia står mottakskomiteen klar.
Med et par Teslaer og en håndfull grønne minielbiler av typen Renault Twizy venter Møre og Romsdal elbilforening og representanter for reiselivet i Geiranger.
Den lokale elbilforeningen har selvsagt sørget for standsmessig transport når selveste ordføreren kommer på besøk.
De ser litt gøyale ut, men også litt trange og rare. Heldigvis har vi fortsatt Kia-en vår selv.
Vekkelsesmøte # 2
Mottakelseskomiteen og de mottatte suser opp hårnålssvingene i Geiranger på vei til Norsk fjordsenter.
Der skal vi arrangere nok et vekkelsesmøte for å kaste lys på behovet for destinasjonslading.
Vi arrangerte noe lignende i Kristiansand, med blant andre fylkesordføreren i Agder, for noen dager siden:
Nå skal vi gjøre det samme her, det er derfor ordføreren har kommet.
– Det lokale næringslivet i Geiranger har gått foran som helter for å kutte utslippene fra turismen til bygda. For vi har en utfordring i Geiranger, og det er tilgangen til nok strøm, begynte ordføreren foran de fremmøte på Fjordsenteret.
– Ved å bygge ut destinasjonsladetilbudet, som krever mindre effekt og hvor vi faktisk kan styre mye av ladingen til nattestid når presset på strømnettet er lavere, kan vi forhåpentlig klare å øke ladetilbudet her i Geiranger.
Ordføreren adresserte også hvor krevende det er å forvalte et område som både er en turistmagnet og har verdensarvstatus.
– Vi skal elektrifisere både båt- og bilturismen hit, men det er krevende fordi vi mangler nok strøm inn i bygda. Vi i kommunen jobber daglig med å finne løsninger sammen med staten og fylket for å sikre mer strømtilførsel, men at det blir et prosjekt i milliardklassen, er det ingen tvil om.
Også Rolf M. Ness, styreleder i Møre og Romsdal elbilforening hadde mye på hjertet. Blant annet dette:
– Vi er et fylke folk elsker å dra på bilferie til. Når alle snart kjører elbil, vil de som er mest på ballen med et skikkelig ladetilbud, være dem som tiltrekker seg elbilistene. Vi håper næringslivet og politikerne kan gjøre en innsats sammen for å bygge ut destinasjonsladetilbudet i vårt område.
Twizy & shout
Møtet er over. Jobben vår er gjort. Elbilen er parkert.
Men kvelden er ennå nokså ung. Og hvor ble det egentlig av de gøyale, elektriske ordfører-ekvipasjene?
Se der, ja. Det står jo en hel haug av dem parkert foran ladestolpene ved Norsk Fjordsenter.
Om det er lov å prøve?
Visst kan vi det!
Siden vi ikke klarer å bli enige om hvem som skal få kjøre eller må sitte bak, får vi like godt hver vår.
– Det er noe av det morsomste jeg har gjort, jeg bare lo og lo bak rattet, fastslo Elbilforeningens sosiale medier-guru Karoline Haugland.
Vi durer opp og ned fjellsider og krappe svinger før vi ender opp foran utsiktspunktet ved Ørnesvingen.
På strekningen dit er det faktisk en liten åttisone, og vi kan avsløre at de små elektriske lekebilene med flyvedører faktisk kan gå så fort.
Samtidig gjør det godt å tenke på at noe så gøy også kan være så utslippsfritt her vi krutter relativt skamløst rundt på verdensarven.
Likevel, vi gir oss mens leken er god. Mest fordi vi verken fant varmeapparatet eller knappen for å rulle opp vinduene på de små tøysebilene vi fikk låne.
Det er ikke bare elbilbatterier som sliter litt ekstra når det blir kaldt.
Énprosentklubben
Vi må visst hjem igjen også. Men frem og tilbake er ikke like langt.
Hjemturen blir kortere.
Mest fordi vi tar en annen rute. Den ser du over.
Vi har til nå kjørt rundt 1500 kilometer uten å hurtiglade. Det har gått som en lek.
Men kanskje mest fordi vi hadde en turleder som gjorde hjemmeleksa si på internett før vi dro. For det er ikke alle destinasjonsladere som dukker opp på alle ladekart, heller ikke på Elbilforeningens app og ruteplanlegger.
Dette er noe Elbilforeningen kontinuerlig jobber med, samtidig dukker det (heldigvis) opp nye lademuligheter hele tiden, og det krever sitt å til enhver tid være oppdatert.
Nå gjenstår bare en fergetur tilbake til Hellesylt, så over Strynefjellet i retning Gudbrandsdalen.
Wow! Idet vi durer ut av den første tunnelen opp fjellet blir vi nesten snøblinde.
Ved Grotli høyfjellshotell oppdager vi det som for alt vi vet kan være Norges høyest beliggende hurtiglader. Sånn så det ut der våren 2022:
Men hurtigladet vi der?
Selvsagt ikke.
Vi har nemlig fortsatt godt med strøm på batteriet etter å ha fulladet på en av destinasjonsladerne ved Hotell Union i Geiranger i natt.
Og ikke pokker om vi har tenkt å avbryte Tour de Stinasjon før vi virkelig må, selv om vi for lengst er i mål med prosjektet vårt.
Epilog
Men ved smått legendariske Bolleland på Espa sør for Hamar innser vi at nok får være nok. Vi har tross alt kjørt nesten 2000 kilometer uten å hurtiglade, vi har gjort vårt og nå vil vi bare hjem.
Vi registrerer med en viss tilfredsstillelse at vi har én fattig prosent igjen på batteriet.
Living on the edge, det er det vi gjør.
Men nå kryper vi vi altså høyst frivillig til korset:
Uten blygsel hurtiglader vi på de nokså nye lynladerne til Recharge.
Det gjør vi ved hjelp av Elbilforeningens enda nyere blå ladebrikke, mens vi til minne om turen spiser fjellørret på veikroen like ovenfor.
44 minutter og 370 kroner senere har vi litt over 80 prosent.
Og tilbake i hovedstadsområdet er det bare én ting å gjøre før vi kaller det en tur:
Vi må vaske vår trofaste turkamerat, som vi har fått låne av importøren.
Deretter må vi plukke av folieringen som har fortalt omverdenen at vi har vært på korstog i destinasjonsladingens og norske elbilisters trofaste tjeneste.
Takk, takk, det har vært en sann glede.
Og knapt nok noen kunst i det hele tatt.
Men plasten vil ikke av!
Plast, altså. Først oversvømmer den verdenshavene og naturen i sin alminnelighet, nå skaper den hodebry for oss også.
Våre sønderbitte negler, en hårføner og en skjøteledning viser seg å gjøre susen (selv om vi kunne brukt V2L og strøm fra Kiaen).
Dermed blir vår lille destinasjonsdoning brått forvandlet til en helt vanlig elbil, omtrent som Fantomet når han tar av seg drakten og masken:
Og snipp, snapp, snute, så var Tour de Stinasjons-eventyret fra Elbilforeningen ute.
Les også
Bli medlem!
Få Norsk elbilforenings ladebrikke som gir deg tilgang til ladestasjoner i Norge og Europa, eksperthjelp på lading og supertilbud på veihjelp. Gjør som over 120 000 andre elbilister!