1.000 km i elbil med tre tenåringer i baksetet
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Rekkeviddeangsten gjorde at tanken på denne ferien holdt på å få meg i fosterstilling, skriver dagens gjesteskribent, bergenser og LEAF-eier Maite Benedicte Johannessen.
Tidligere har vi kjørt Bergen-Stavanger tur-retur og Bergen-Herøy tur-retur. Turen skulle gå fra Bergen til Oslo, deretter fra Oslo til Lemonsjøen i Vågå kommune og så tilbake til Bergen.
Vi er fem i familien, noe som vil si full bil og i tillegg skulle vi ha med oss det vi trengte til to og en halv uke på tur. Det framsto mer som en utopi.
Ville vår kjære LEAF svikte oss?
Først en liten presisering av fakta: Yngstemann er egentlig bare 12 år og det burde stått et «vel» foran 1.000 km.
Les også: Aleksander Skråning kjørte LEAF til England
Gud signe tyske bobilturister
Med full bil startet vi fra Bergen, retning Voss. Selv om føret ikke var det beste kom vi helt opp på en «tank» med 32 prosent igjen da vi nådde hurtigladeren. Neste stopp var Eidfjord hvor bilen vår vakte nesten like mye oppmerksomhet som fjorden og fjellet.
En av engelskmennene som snakket med oss mente Norge måtte være Utopia. Hvis været hadde vært bedre ville det vært perfekt, mente han. Vi nikket samtykkende, men hadde hjernen innstilt på Måbødalen. Vi skulle opp der med full bil.
Vi snirklet oss opp. Gud signe tyske bobilturister. De gir oss en unnskyldning til å kjøre sakte. Vel, det hører med til historien at vi faktisk ble frakjørt av en bobil, men opp kom vi!
Garen camping ble stopp for natten. Bilen fikk lade på hytten (bildet). Dagen etter påsto bilen at vi kunne kjøre 67 kilometer på full tank, til nød 70 kilometer i eco uten varmeapparat.
Fra Garen camping til Geilo er det cirka sju mil. Den første milen brukte vi tre streker, deretter klarte vi 30 kilometer på en strek.
Som en oase i ørkenen
Etter Geilo ble det to mil på en strek. Neste stopp var Nesbyen. Hurtigladeren var utrolig godt gjemt, men den lurte ikke oss: Som de strømjunkiene vi er fant vi den også. Vi hadde tenkt oss til Utvika camping og plottet det inn på GPS-en.
Damen begynte å mase om at vi ikke ville nå vårt mål, og når hun først begynner å mase da slutter hun ikke. Med mannen på passasjersetet på nett etter ladepunkt kom plutselig en KIWI-butikk som en oase i ørkenen. Vi slang bilen inn. Fram med den andre brikken – «Charge and Go».
Etter lading er det hverken applaus, bifall eller en aldri så liten unnskyldning fra GPS-damen.
Hun har gjort som Are og Odin: «Snakk te handa, for høvve høre itj ætter». Hun bare guider oss videre som om ingenting har skjedd. Så er det ny hytte – og ny lading fra hytte.
Stønn og rulling med øynene
Dagen etter kjører vi til Oslo. Bilen står to døgn på Colorline-terminalen deretter en uke på Grønlandstorg parkeringshus, noe som utgjør det største enkeltutlegget vi har hatt på bilen – utenom service – i løpet av de nesten tre årene vi har hatt den.
Vi forlater Tigerstaden. Vi forundres over at i Oslo, hvor vi selvfølgelig har gått rundt med strømbrillene på, har funnet mange ladeplasser. Alle var de opptatte, men forunderlig mange elbiler stod der uten engang å være plugget i.
Første stopp etter Oslo ble Statoil-stasjonen på Minnesund (bildet under). Et genialt konsept selv om det koster 74 kroner for en halvtimes lading. Ingen upris, tenkte vi. Det som overrasket var den ualminnelig dårlige servicen en av de ansatte kunne tilby.
Ordet «hurtiglading» ble etterfulgt av stønn og rulling med øynene. Vi hadde forventet oss kanskje ett hurra eller en liten fanfare. Ikke bare betaler vi for ladingen, men i tillegg fem personer blir gående der i en halvtime. Hva gjør man da? Jo, man spiser og legger igjen masse penger.
Elbilforeningens viktige ladebrikke
Videre stopp ble Rudshøgda, Ringebu og Kvam. Ladebrikken fra Elbilforeningen viste seg å være det viktigste vi hadde med oss utenom ladekabelen.
På Kvam var det lett å finne hurtigladeren, men på de andre ladepunktene der vrimlet det av fossilbiler. Det eneste skiltet vi kunne finne annonserte at parkeringsplassene tilhørte skolen på dagtid og vertshuset på kveldstid og i helgene.
Mens vi ladet var det noen japanere som kretset rundt oss, men i motsetning til amerikanerne og engelskmennene i Eidfjord, tok de ikke kontakt. De studerte derimot laderen inngående da vi kjørte videre.
En uke på Lemonsjøen med småkjøring og lading på hytte så satte vi kursen mot Bergen. Fra Lemonsjøen til toppen før Beitostølen gikk det sju streker på batteriet. Nedover gikk det så lite batteri at vi hoppet over Beitostølen og dro rett til semiladeren på Leira.
En semilader tar fryktelig mye mye mer tid når man er vant til hurtigladere. Vi ladet nok til å komme oss til Gol. Både på første og andre økt denne dagen klarte vi 40 km på en strek. Debatten gikk om det faktisk var mulig å generere streker på batterimåleren.
Yndlingsstreker på elbilferiens siste dag
Lading på Gol og deretter Geilo. Da det begynte å gå nedover igjen mot Eidfjord hadde vi tre streker på batteriet og fire mil igjen til Eidfjord. Ned Måbødalen fikk vi endelig svar: Man kan generere nok strøm i nedoverbakker til å få streker. To stykker fikk vi!
Vi ladet likevel i Eidfjord, og deretter kjørte vi rett til Dale. Ny hurtiglader, ny løsning. Denne gangen Bilkraft.
Min mann fant ut at hans yndlingsstrek på batteriet var den niende. Den har vært en utholdende strek. Min derimot er den tredje. Den kan man alltid stole på.
Vel hjemme innser jeg at Kong Harald har rett: «Det er best å ta bekymringene på forskudd, ellers er det ikke sikkert man får noen glede av dem.»
Rekkeviddeangsten er nå pakket vekk sammen med alle disse tingene man stuer vekk på loftet selv om man aldri trenger dem, men man klarer liksom ikke å kvitte seg med dem heller.